Folkeskikk

Alle blir irritert når siste flyet fra Oslo til Bergen er forsinka og man må sitte og vente til langt over midnatt. Likevel er det ingen grunn til å avfeie folkeskikk som et virkemiddel i ventetiden.

Scenario: Sittegruppe med 8 seter. 6 av dem er ledig. Søt middelaldrene dame sitter og venter på mannen sin som satt attmed henne, men er en liten tur i kiosken.
Brautende forretningsmann kommer og har tydeligvis tatt sikte på plassen attmed søt middelaldrene dame.
Dame sier forsiktig: "Unnskyld, men mannen min sitter egentlig der..."
Forretningsmann svarer: (høgt og sint) "Det sitter ingen der no, så her setter eg meg"!
Dame sier forsiktig: "Men han er bare rett borte i kiosken"...
Mann svarer: (høgt og sint) "Han kan sitte der"! (peiker på et av de ledige setene, slenger fra seg taxfree-posen, drar fram laptopen og setter seg hardt ned)

Eg blir provosert kjenner eg......

Lene har lyst til å gjere: Smile fiiint til forretningsman og si i en belærende tone: " Vi er alle litt gretten for at flyet er forsinka, men ethvert voksent menneske med respekt for seg sjøl, tiltaler ikkje andre voksne mennesker på den måten du nettopp gjorde. Hadde mor di hørt deg no, hadde ho skammet seg over deg.
Så, med et litt mer hånlig tonefall: "og forresten du, den laptopen der gjekk ut av produksjon for 10 år siden, så om du skal leke viktig forretningsmann, så bør du hvertfall sørge for at utstyret ditt ikkje røper at du er en middelmådig kontorrotte i et ubetydelig firma som tjener max 300 000 kr i året. Og ein ting til- den dressen der er vel ikkje akkurut skreddersydd, er den vel? Nyttårssalg på dressmann, seint på 90-tallet ein gang? Og kjææære deg. Det er ikkje ok med joggesko til dress, sjølv om dei er svarte.

Dette gjer Lene: Stirre med et himmelfallent blikk på mannen heilt til det hovne uttrykket forsvinner fra ansiktet hans og blir erstatta med et usikkert nervøst uttrykk.
Flytter så blikket ned mot føttene, mens eg tydelig prøver å vise at det er et eller annet i det området eg finner underholdende. Dette fører til at mannen begynner å dra i buksebeina sine, tydelig flau over at de er for korte. Til slutt stuper eg ned i boka mi gjen, men passer på å se opp på mannen med et hånlig blikk med jevne mellomrom. Til slutt reiser mannen seg og går med nedslått blikk... ... ...

Ah...... Av og til kan blikk sei så mykje meir enn ord.